Innlegg til Aftenposten (refusert) 

Statssekretær Raymond Johansen forsvarer Norges støtte til den NATO-koordinerte opplæringen av irakiske sikkerhets- og politfolk som foregår bl.a. på Jåttå og Akershus Festning (Aftenposten 18.januar). Han begrunner dette bl.a med "Vi ønsker å bidra både til økt sikkerhet og til gjennoppbyggingen av et demokratisk Irak, med sivile virkemidler". Han hevder også at dette ikke innebærer å gripe inn i konflikten i Irak ("Vi har ikke tatt parti blant de ulike befolkningsgruppene i Irak").

Det er ikke vanskelig å være enig i Johansens gode ønsker. Men han må vel innse at satsingen på å styrke det som svært mange irakere ser på som et okkupasjonsregime ikke bidrar til fred og demokrati - og nettopp må betraktes som aktiv innblanding i indre anliggender? I tillegg taler jo det at flere og flere eksempler på at sikkerhets- og politistyrkene er sterkt involvert i dødsskvadroner og kriminalitet mot å fortsette denne geskjeften. Norge har valgt å bidra, sier Johansen. Men vi bør vel vurdere hva vi bidrar med?

Iraks ambassadør i Norge, Ahmad Bamarmi, ble nylig invitert til Oslo av Statoil for å drøfte hvordan Statoil kan plassere seg i forhold til det oljeranet som nå forberedes i Irak.

To sentrale anbefalinger fra Baker - Hamilton-rapporten er nå i ferd med å settes ut i livet i Irak, for å sikre USAs og de internasjonale oljeselskapenes grep om Iraks olje når den militære okkupasjonen avsluttes. Hvordan stiller den norske regjeringen seg til dette? Vil den velsigne at Statoil deltar i dette? Eller vil Norge bidra til at en framtidig regjering i et fritt Irak får hjelp til å beholde et nasjonalt grep om oljeressursene, slik vi selv la opp til på 1970-80-tallet?

Arnljot Ask

styremedlem i Komiteen for et fritt Irak

• Også dette innlegget ble refusert av Aftenposten, i likhet med en rekke tidligere innlegg og kronikker sendt avisa fra KFI.