Hind al Naemi Kjær var en av gjestene på seminaret «Røster fra Irak» som Komiteen for et fritt Irak og Det arabiske hus arrangerte i Oslo den 16. desember. I sitt foredrag konsentrerte Hind om de irakiske kvinnenes situasjon, som hun skildret som et sant helvete på jord. 

- Foreldre skriver adressen til familien på ryggen til skolebarna med bønn om at de som finner liket frakter dem hjem til familien. Slik er helvetet i dagens Irak, fortalte Hind al-Naemi (bildet) på seminaret i Oslo.

Hind sitter i ledelsen for Iraks Patriotiske Allianse (IPA). Alliansens leder Jabbar al-Kubaisi ble arrestert av okkupantene og satt i fengsel i mer enn ett år, før han ble løslatt som følge av en brei internasjonal kampanje.

- Jeg er stolt av al Jabbar al-Kubaisi. Han forsøkte å forene folket mot okkupasjonen, og var farlig for USA.

IPA har eksistert siden 1992, og består av flere grupper og partier. IPA kjemper for å forene motstandskreftene og har alltid kjempet for et bedre og demokratisk Irak. Dermed sto bevegelsen også i opposisjon til Ba'athpartiet. Flere medlemmer ble henrettet av Saddam-regimet, deriblant al-Kubaisis to brødre.

- I 2000 så vi at Irak sto i stor fare, forteller Hind. - Derfor fant vi at vi måtte innlede samtaler med regimet for å få til endringer og innføre demokratiske rettigheter og ytringsfrihet. Vi oppnådde å skape noen broer og fikk innledet en dialog med regimet. Vi ble lovet forandringer, men så kom krigen og endret det. Vi var mot Ba'ath-partiet, men stilt overfor okkupasjonen ville vi samarbeide med alle som ville forsvare landet. Vi er stolte av at vi står sammen med mange.

Hind forteller at motstanden startet dag en etter okkupasjonen. - Vi visste at vi ikke kunne vinne militært, og motstanden ble bygd opp etter en plan. Vi har nådd det punktet at det amerikanske prosjektet er blitt en stor fiasko, noe som nå alle innrømmer.

- Dere husker sikkert Bush sin tale til FN i september 2002. Da sa han at  «respekten for kvinnene vil seire i Midtøsten». Hva slags respekt? Kvinnene lever i et fengsel, de lider. Mediene viser bilder av menn, men ikke av kvinner som blir voldtatt og drept.

Kvinnene deltar også i motstanden. Men de fleste kvinnene som blir fengsla av amerikanerne blir tatt for å tvinge mennene deres til å snakke. Dette skjer i mange fengsler over hele Irak, ikke bare i Abu Ghraib, sier Hind.

Stadig forverring 

Kvinnenes stilling blir stadig verre, forteller hun. De har ikke rett til helsesikkerhet, utdanning. For ikke å snakke om arbeid – ingen kan gå på jobb uten fare for å bli bortført eller voldtatt.

- Før kunne vi kvinner stemme på linje med menn. Vi kunne gå på skole, fra 1974 ble det innført skoleplikt. Det var som i Europa. Kvinnene kunne utdannes på alle nivåer i samfunnet. Den irakiske høyesterettsdommer var fra 1990 en kvinne, det fantes også en kvinnelig minister. Kvinnene var politisk undertrykt, men de hadde andre rettigheter. UNESCO ga Irak pris i 1974 for alfabetiseringskampanja, den mest omfattende kampanja mot analfabetisme i verden. Det bidro til å gjøre regimet populært.

Den nye grunnloven

I et samfunn i kaos er kvinnene første offer. I den gamle grunnloven gjaldt kvinners sivile rettigheter over hele landet. I og med den nye grunnloven er alt dette skrudd tilbake. Den nye (okkupasjons)forfatninga åpner for religiøse standarder, som varierer fra gruppe til gruppe, fra region til region.
- Det skal være 25 prosent kvinner i det nye parlamentet. Hvem er disse kvinnene? De deltar i det amerikanske prosjektet og har aldri gjort noe for å forbedre kvinners situasjonen, det har de ikke makt til, fastslår al-Naemi.

Voldtekter, bortføring og drap

Det legges jernring rundt byene. Det er utgangsforbud. Krenkelsene som skjer er vel kjent, ydmykelser som også går på æra. Det foregår også voldtekt av barn, som tilfellet med den 14-år gamle jenta i Mamudiya. Familien ble drept og hun ble voldtatt en rekke ganger. De fleste hendelsene av denne typen blir aldri rapportert i media, men irakerne vet om det.

Grusomhetene Hind forteller om er nærmest endeløse: - Fødende kvinner blir drept på vei til sjukehuset. Mange tør derfor ikke reise, de tar heller keisersnitt hjemme... Fedrene blir ydmyket av amerikanske soldater foran øynene på sine barn. UNICEF anslår at 4-5 millioner barn er farløse. Dermed må kvinnene jobbe for at barna skal overleve. Men arbeidsmulighetene er utrolig begrenset for kvinner. Kvinnene kan ikke gå utenfor døra uten mannlig beskyttelse.

- Når det skjer sekteriske militsangrep står amerikanerne og politikommandos og ser på. Folket vet at politiet ikke beskytter dem, men amerikanerne. Hvis derimot motstanden angriper, står politiet aktivt sammen med amerikanerne.

Paradis for kriminelle

Arbeidsdepartementet i Bagdad har anslått at 2000 kvinner er forsvunnet bare i Bagdad, flere er funnet drept. Disse tallene viser bare en brøkdel.

Trafficking foregår fra Irak i stort omfang, gjennom mafia som myndighetene godt kjenner til. Folk i regjeringa er sjøl aktive i virksomheten. Politiet står ved skoleporten og verner biler som bortfører jentene, enten til prostitusjon eller for å få løsepenger. Kvinner blir bortført, solgt, eksportert til utlandet eller tvunget til prostitusjon i lukka bordeller. Et senter i Kypros administrerer en stor del av denne trafikken. En jomfru koster 10.000 dollar.

Hind beskriver det okkuperte Irak som et paradis for alle former for kriminalitet, som tidligere var ukjent. Narkotika og handel med organer er blitt de nye, store markedene.

Hverdagsslitet

Alt koster for folk, alt fra strøm til vann. Mer enn 60 prosent av folket har ikke tilgang til vann. Man har en halv time strøm per dag. Resten skal dekkes med ved eller bensin. Bensinkøene er endeløse i oljelandet Irak.  Dagligdagse ting er et slit og medfører livsfare.
Kjøleskap med strøm fins ikke, derfor må folk ut hver eneste dag for å få mat ettersom den ikke kan oppbevares. Og folk vet aldri om de kommer hjem igjen.

Foreldre skriver adressen til familien på ryggen til skolebarna med bønn om at de som finner liket frakter det hjem til familien. Slik er helvetet i dagens Irak, forteller Hind.

Våpen er siste utvei

Da blir det mer forståelig at 2 millioner irakere er flyktninger i Jordan og Syria. Hundre tusen er internflyktninger ifølge myndighetenes egne statistikker.

- Folk tenker: Det kan ikke bli verre enn i dag, men så blir det likevel enda verre i morgen, sier Hind al-Naemi Kjær.
- Når man har mistet alt, er det ingen annen utvei enn å ty til våpen for å verne sitt land. Lenge leve vår motstandskamp!

Hind al Naemi Kjær er iraker bosatt i Danmark.