En irakisk venn beskrev nylig situasjonen i hjemlandet som en dobbelt okkupasjon: Irak er okkupert av både USA og Iran.

Utryggheten i Irak har ført til at store deler av den irakiske middelklassen har flyktet til nabolandene. Under en reise i Midtøsten tidligere i år traff jeg irakere som beskrev Irak som et sted der USA kontrollerer gatene, mens Iran kontrollerer regjeringen. Eller, sagt på et folkelig arabisk: I Irak er det Iran som rir på det amerikanske eselet.

Velutdannete irakere spurte meg om jeg trodde Iran kunne ha infiltrert USAs regjering. De forstod ikke hvorfor amerikanerne ellers skulle bruke milliarder av dollar og ofre soldaters liv på å bygge opp Irans makt i Irak.

En forklaring er at amerikanerne med den såkalte avbathifiseringen av det irakiske samfunnet fratok seg selv muligheten til å samarbeide med mange av de tidligere toppfolkene innen irakisk administrasjon, utdanning og næringsliv. De fleste av dem hadde vært medlemmer i Saddams Bathparti. I stedet satset USA på eksilirakerne. Mange av dem hadde lojalitet til Iran. At USA oppfattet Irak som et samfunn inndelt i shia-muslimer, sunni-muslimer og kurdere, og styrte landet deretter, var til fordel for shia-partiene som hevdet å representere et flertall i befolkningen. De sterkeste shia-partiene ble finansiert av Iran.

Hæren i Irak var før okkupasjonen den viktigste nasjonale institusjonen. USA oppløste hæren, og dermed fikk de væpnede militsene fritt spillerom. De best organiserte var shia-militser som kom fra Iran. Dette var folk som hadde tilbrakt to årtier i Iran, og hadde slåss på Irans side i Irak-Iran krigen (1980-1988). Mange irakere, både shia og sunni, så på dem som quislinger.

Meningsmålinger viser at opp mot 70% av den irakiske befolkningen først og fremst oppfatter seg som irakere. Shia/sunni tilhørighet er mindre viktig. I lengden vil ikke befolkningen akseptere den iranske innflytelsen, en innflytelse som blant annet umuliggjør frie valg. For irakerne som har slåss mot okkupasjonen er Iran en større fiende enn USA. Trekker USA seg ut før Irans makt i Irak er redusert vil det føre til en intensivert borgerkrig.

Sønner av Irak, de tidligere opprørerne som USA har betalt 300 dollar i måneden for å holde seg i ro, og som den iranskstøttete regjeringen i Baghdad har vært uvillig til å integrere i sikkerhetstyrkene, kan igjen gripe til våpen. En økt polarisering vil gi økt oppslutning om Al Qaida i Irak, som er ideologisk og økonomisk godt skodd for en krig med iransk-kontrollerte shiamilitser.

Arabiske naboland har lenge vært bekymret for Irans økende makt i regionen. For araberlandene er Iran persernes rike. Land som Saudi-Arabia og de pengesterke, men militært svake Gulfstatene frykter persisk kontroll over arabiske områder. Så lenge USA har stått i Irak har de holdt seg unna. Men med USA ute av Irak, og en tilspisset konflikt, vil araberlandene ventelig støtte gruppene som slåss mot Iran i Irak.

I valgkampen sa Obama at amerikanerne burde være like forsiktige når de går ut av Irak som de var uforsiktige da de gikk inn. Det er en fin, men uklar formulering. Hva Obama kommer til å gjøre i Irak vet vi ikke. Men det vi vet er at mange av dem som sørget for at han ble president - flommen av pengegivere og frivillige som sluttet seg til Obama i starten av hans kampanje - støttet ham fordi han var så tydelig imot krigen.

President Obama vil derfor ha et press på seg til å gi ordre om rask uttrekning. Han har lovet at uttrekningen skal være ansvarlig og skrittvis, men har samtidig sagt at den kan skje i løpet av seksten måneder. En så rask uttrekning kan bli et alvorlig feilgrep dersom Obama ikke først lykkes med å redusere Irans innflytelse i Irak.

Det er tilfeldig at USAs demokrater har eselet som sitt partisymbol. Ved valget i 1828 ble senere president Andrew Jackson kalt et esel, men han likte kallenavnet og lot eselet bli et symbol på stahet. Det som trengs i Irak er mer amerikansk stahet i betydningen utholdenhet, og mindre utålmodighet.

Henrik Hovland