Mens oppmerksomheten er rettet mot Hydroledelsens avlønning, er det viktig ikke å miste Statoil av syne. Statoil har tidligere i år erklært sin hensikt av å åpne et representasjonskontor i Erbil i kurdisk Nord-Irak med sikte på tilgang til oljefelt i området. Fremstøtet ble negativt mottatt av norske myndigheter og er foreløpig utsatt i påvente av en ny oljelov i Irak, men interessen er sterk i Statoil. Iraks parlament gikk i ferie uten å ha vedtatt regjeringens forslag til ny oljelov. Lovforslaget har møtt bred motstand blant irakiske fagfolk og i Iraks Oljearbeiderforbund som har drevet en effektiv kampanje, særlig rettet mot lovens åpning for en omfattende privatisering av landets oljeindustri.

Siste nytt er at Iraks Oljearbeiderforbund blir forbudt, under henvisning til en bestemmelse fra Saddams tid. I et direktiv datert 18. juli 2007 viser oljeminister Hussein Shahrastani til et direktiv fra 1987, fra Saddams regime, til å forby et fagforbund med 26 000 medlemmer. Oljeministeren hevder at Iraks Oljearbeiderforbund mangler lovlig grunnlag og derfor ikke kan drive sin virksomhet innenfor den offentlige sektor.

    USAs første stattholder, Paul Bremer, opprettholdt allerede en måned etter sin innsettelse, i et direktiv utstedt den 6. juni 2003, forbudet fra Saddams regime mot fagforeninger i offentlig sektor, som omfatter størstedelen av Iraks økonomi. Siden 2004 har formelt suverene irakiske regjeringer videreført forbudet mot fagforeninger i offentlig virksomhet, i et klart brudd med grunnlovens prinsipp om organisasjonsfrihet. I 2006 beslagla regjeringen samtlige fagforeningers bankkonti og andre tilgodehavende.

    Forbudet av Iraks Oljearbeiderforbund hadde vært umulig uten USAs godkjennelse; i hvert eneste departement i Irak sitter en amerikansk rådgiver med vetorett. De amerikanske okkupasjonsmyndighetene har lagt press på regjeringen og parlamentet for å få den nye oljeloven vedtatt, men flere tidsfrister er ikke blitt overholdt. For Bush-regimet er problemet nå en økende motstand mot Irakkrigen på hjemmebane sammen med et stadig tydeligere militært og politisk nederlag i Irak. Forbudet av Iraks Oljearbeiderforbund fortoner seg som et desperat grep for å svekke motstanden mot forslaget til en ny oljelov, for å fremskynde en privatisering av landets oljeindustri, formodentlig for å vinne støtte i USA. Tiltaket avslører også den politiske hulheten og dobbeltmoralen på amerikansk hold; Irak fikk formelt overført suverenitet i 2004 og skal utvikle demokratiske institusjoner, men USAs interesser skal være bestemmende. Det er ikke underlig at det irakiske regimet mister legitimitet og at den amerikanske okkupasjonsmakten befinner seg i et stadig verre politisk uføre.

    For Norge er det i denne situasjonen viktig ikke å gå inn i Iraks oljeindustri. De store internasjonale oljeselskapene holder seg unna etter en nøktern vurdering av den politiske risikoen. DNO er i Kurdistan, sammen med noen andre mindre oljeselskap. For StatoilHydro ville en inntreden i Iraks oljeindustri i dagens situasjon medføre en høy risiko for å kompromittere seg som medløper for en tapende okkupasjonsmakt. Også et representasjonskontor i Erbil ville være upassende i denne situasjonen. Norge kan ha meget å tilby et fremtidig Irak, men da bør det politiske ryktet ikke svertes av kortsiktige ønsker om å følge etter DNO. Forhåpentligvis innser Statoils ledelse dette. Norsk fagbevegelse og regjeringen bør henstille til Statoil om ikke å investere i Irak eller åpne kontor i Erbil så lenge forbudet mot Iraks Oljearbeiderforbund står ved kraft.